Sommeren går mot slutten. Mange har vært i en eller flere familieparker i sommer, og mange har erfaringer med de ulike “vis hensyn” ordningene på godt og vondt. En av de er Rebecca H Larsen som er medlem hos oss og er mamma til to, hvor en er med psykisk utviklingshemming og trenger å bli tatt ekstra hensyn til. I sommerferien ble hun ordentlig provosert, da en av landets største influencere, klager over køen i fornøyelsespark, i juli, midt i fellesferien.
Så satt vi der, på legekontoret, vi er hos sosionom, en tittel vi egentlig ikke visste arbeidsoppgavene til. Vi har akkurat fått vite at barnet vårt har en psykisk utviklingshemming. En beskjed vi på en merkelig måte ønsket, vi var blitt hørt, barnet vårt var blitt sett. Men noe likevel så fjernt har dette nå blitt vår nye virkelighet. Hvordan skal vi gripe tak i dette, vi har to barn, tvillinger som er født med kun 20 minutters mellomrom. To barn som fortjener like mye av mamma og pappa sin tid.
Likt men ulikt
Hvem skal vi lytte til, begge fortjener å bli sett. De fortjener å bli sett når det kommer til situasjoner som "se på meg, mamma, jeg svømmer", men også bli sett i situasjoner som er ubehagelige. Vi vet at vår jente, som gir broren sin alt, ville ofret sine ønsker, for at broren skal ha det bra. Men dette skal ikke være hennes oppgaver.
Søknad om ledsagerbevis sendes med tydelig legeerklæring, barnet vårt trenger mer eller kontinuerlig tilsyn. Etter kun noen dager har vi beviset i hånden. Ikke et bevis man ønsker å ha, og er nok ett tegn på at barnet vårt er annerledes.
Ledsagerbevis gis til personer med sykdom eller nedsatt funksjonsevne.
Vis hensyn bånd og usynlig handikap
På tivoli får gutten vår ett armebånd i en annen farge "vis hensyn" står det på båndet. Jeg tenker,nå forstår andre i køen hvorfor han får gå foran, eller at han står i egen kø? Men vi ønsker også å lære han at noen køer må vi stå i. Noen dager fungerer det for vårt barn, andre dager ikke.
Det handler ikke om at han ikke kan vente, men han trenger luft rundt seg. Han liker ikke at andre mennesker kommer borti han, og han kan bli sint, noe som passer seg dårlig i kø. Om genseren hans sklir ned over armbåndet, så vet ingen at han trenger at du viser hensyn. Jeg har også tatt meg selv i å si høyt i dokø "siden jeg har med deg, så kan vi gå på handikap-toalettet". Vår sønn har en usynlig diagnose, men samtlige som står med han i kø ville nok kalt han en bortskjemt drittunge, eller at han ikke passer inn der.
Kø likevel
Jeg ser begge sider av saken, jeg ser en "vis hensyn"- kø som blir lenger og lenger. Da vi var på tivoli i fjor fikk vi tre armbånd, så vi var tre stykker som kunne være med han inn i karusellen, tiltross for at det står en ledsager i beviset hans. Ene gangen fikk vi oppleve å stå i denne køen og en gjeng på 20 ungdommer kom bak oss. Jeg hørte de pratet i køen, om at det var så kult at alle hadde fått ledsagerbånd (jeg har ikke noe med hvorfor) så de kunne kjøre karusell sammen. Der sto jeg med min gutt, jeg har sendt pappa og søster i køen (vi kunne også stått alle fire i samme kø), det er fellesferie, mye kø, vi deler oss opp. Det ender med at pappa og søster tar karusellen alene, gutten vår sto først i køen, men likevell stoppa han opp da de store ungdommene løp inn i karusellen fra "vis-hensyn"-køen
.
Jeg forstår begge sider, men bruk kortet som det er tenkt, la en gå som ledsager. I vårt tilfelle er det tvillingssøster som har vært hans ledsager. Vi var på tivoli mange ganger i fjor sommer, og takket være "vis-hensyn"-båndet hadde vi alle fire, helt supre dager. For vår gutt er det ingen seier å slippe køen, utfordringene hans er også tilstede utenfor parken. Jeg har god samvittighet, for ikke en gang sendte vi to av oss ledsagere inn i "vis-hensyn"-køen, uten at gutten var med. Hakeslepp I sommerferien ble jeg ordentlig provosert, da en av landets største influencere, klager over køen i fornøyelsespark, i juli, midt i fellesferien. Hun deler et innlegg, hvor det står at neste gang hun tok med familien i fornøyelsespark skulle hun ha med ledsagerbevis, for da slapp FAMILIEN å stå i kø.
En kjent influenser beretter om at neste gang hun tok med familien i fornøyelsespark skulle hun ha med ledsagerbevis, for da slapp FAMILIEN å stå i kø.
Det var etter hennes innlegg jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget, som et motinnlegg eller et debattinnlegg om du vil.
Kanskje jeg irriterer meg over ett tema jeg aldri vil møte full forståelse for, og en del av meg forstår jo også hvorfor.
Ikke for alle barn? Jeg har fremdeles friskt i minne kommentaren, "teater er ikke for alle barn", som jeg fikk da jeg tok med våre to barn på BARNEFORESTILLING i fjor.
I sommer var jeg og ei venninne i en familiepark i Vestfold, vi har begge gutter med utfordringer. De ga guttene en drømmedag, hvor vi kunne gå først inn for å sette oss før forestilling. Vi satt oss ett sted hvor vi lett kunne reise oss å gå igjen,Jeg både hørte kommentarer da jeg sa "det er opptatt der", og jeg så himlingen med øynene. Men guttene hadde en drømmedag.
For første gang kjente jeg at jeg ikke bryr meg, på ekte, om hva du tenkte. Gutten min har en drømmedag med en av sine beste venner. Hensynet til eget barn veier tyngst. Hvorfor skal vi utsette han for ubehageligheter, for at ditt barn skal ha det bra? Nei, hensynet til eget barn går først, bare kommenter det, jeg brøler like høyt for begge barna mine.
Jeg ble ikke den mammaen jeg trodde jeg skulle bli, jeg ble den mammaen barna mine trenger.
