Fagpersoner fra hele landet signerer brev til kunnskapsministeren om ASK, Alternativ Supplerende Kommunikasjon og om viktigheten av lovfestet språk. Dette er viktig lesning. Høringsfrist på NOUen er 1.juli 2020. HBF vil selvsagt levere egen høring men gjengir gledelig kronikken fra tirsdags utgaven 05. mai av Adresseavisen. Les- og delverdig.
Åpent brev til kunnskapsministeren og sentrale skolepolitikere: Ikke ta vekk denne lovfestede retten! Å uttrykke seg språklig er avgjørende for barns faglige og sosiale fungering i skolen og deltakelse i samfunnet. Noen elever har lite eller manglende talespråk, men kan uttrykke seg gjennom alternative eller supplerende kommunikasjonsformer (ASK). De bruker ASK når de deltar i undervisning og andre aktiviteter, og når de er sammen med venner. ASK omfatter håndtegn og grafiske symboler og kan sammenliknes med tegnspråk for hørselshemmede elever. Retten til opplæring i og på ASK er fastsatt i opplæringslovens kapittel 2, og har vært et viktig bidrag til å gjøre samfunnet kommunikativt tilgjengelig for barn som trenger ASK. I forslaget til ny opplæringslov (NOU 2019:23) blir det foreslått at «… dagens lovbestemmelse om opplæring av elever med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) ikke videreføres» (s. 380). Dette vekker alvorlig bekymring. Paragraf § 2-16 ble tatt inn i loven i 2012 etter en grundig diskusjon mellom Kunnskapsdepartementet, fagfolk og foreldre til barn som bruker ASK. Dette skjedde ut fra en erkjennelse av at daværende lovverk ikke tydeliggjorde retten til ASK i opplæring på en tilfredsstillende måte. Det var viktig at ASK-paragrafen var i Kapittel 2, sammen med barns andre rettigheter til å bruke det språket de kan i skolen. Mange barn som trenger ASK, bruker hjelpemidler som gjør det mulig for dem å være språklig aktive, delta likeverdig i klassen og lære. ASK er likevel ikke bare et spørsmål om hjelpemidler. ASK er språket til barn som ikke kan uttrykke seg med tale. Etter vårt syn må retten til opplæring i og på ASK videreføres som egen paragraf i den nye opplæringsloven for at skolemiljøet skal være kommunikativt tilgjengelig og bidra til at elevene møter voksne og barn som kan være språkmodeller og kommunikasjonspartnere. Å fjerne § 2-16 ville innebære en vesentlig svekkelse av rettighetene til elever uten funksjonelt talespråk og dermed deres muligheter til å kommunisere språklig, lære og delta i faglige og sosiale fellesskap i skolen. Utvalget mener at en ny opplæringslov vil ivareta rettighetene til elever som bruker ASK gjennom generelle bestemmelser om «… universell opplæring, individuelt tilrettelagt opplæring, fysisk tilrettelegging og personlig assistanse» (NOU 2019:23, s. 379). ASK er imidlertid en kommunikasjonsform som bare et mindretall bruker. Den ekstra kompetansen som kreves for tilrettelegging for bruk av ASK i skolen, kan ikke ivaretas av verken universell utforming, fysisk tilrettelegging eller personlig assistanse. ASK er ikke bare et hjelpemiddel, men måter å kommunisere og uttrykke seg språklig på. Den nye § 10-3 Individuelt tilrettelagt opplæring ser ut til å ha tilsvarende innhold som dagens § 5-1 om spesialundervisning. Det å kunne snakke, kommunisere og delta i læringsfellesskap kan forstås som forutsetninger for læring. Bruk av ASK er ikke en lærevanske, men tvert om en løsning for utvikling av språklig kompetanse som skaper muligheter for å lære. Derfor har de språklige forutsetningene for læring i dag egne paragrafer i kapittel 2. Paragraf 2-16 i opplæringsloven presiserer retten til å bruke ASK til kommunikasjon i opplæringen. Den innebærer også at skoler med elever som har ASK som primær kommunikasjonsform, må ha relevant språkkompetanse. Man ikke kan forvente at skoleeiere, skoleledere og lærere kjenner til ASK og har den kompetansen som er nødvendig. Det er nettopp innføringen av ASK-paragrafen i kapittel 2 om rettighetene til språklige minoriteter som har skapt økt bevissthet om hva ASK er og hvilken kompetanse en skole trenger for å legge til rette en likeverdig opplæring for elever som trenger ASK. Innføringen av § 2-16 førte også til at flere skoleeiere søkte om ASK-utdanning for sine ansatte. Å fjerne § 2-16 ville føre til at elever som trenger ASK vil bli mindre synlig for de opplæringsansvarlige. Det er videre verdt å merke seg at forslaget om å fjerne § 2-16 kommer bare vel et år etter at det ble innført en tilsvarende presisering i barnehageloven for barn i barnehagealder (§ 19 i). Å fjerne dagens § 2-16 er i strid med dagens fagkunnskap og dermed uten faglig grunnlag. Før man har troverdig kunnskap om rettsanvendelsen av denne paragrafen, og hvilke konsekvenser det kan få, må innsatsen dreies mot å styrke rettsanvendelsen før lovgrunnlaget fjernes. Betydningen av og retten til å kommunisere er godt forankret i internasjonale forpliktelser som Norge har sluttet seg til. FNs barnekonvensjon understreker betydningen av kommunikasjon, barns rett til å si sin mening og ytringsfrihet, og særskilt for funksjonshemmede barn. FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne beskriver retten til å kommunisere og nevner spesielt opplæring i og bruk av ASK. Norge fikk betydelig anerkjennelse i det internasjonale fagmiljøet da ASKparagrafen ble innført i opplæringsloven i 2012. I årene etter har flere land pekt på norsk lovgivning om ASK som et eksempel til etterfølgelse. Dersom denne lovfestede retten skulle bli tatt bort, ville det sende et signal om at Norge ikke lenger viser særlig vilje til å ivareta og fremme best mulig læring og utvikling hos barn med omfattende kommunikasjonsvansker. Vi stiller derfor det retoriske spørsmålet til kunnskapsministeren og andre skolepolitikere: Trenger elever å kunne snakke for å lære på skolen? Hvis svaret er at språk heller enn tale er viktig, blir da spørsmålet hvordan man på en troverdig måte sikrer mulighetene til elever som bruker ASK til å ha en stemme i skolen. Jørn Østvik, Førsteamanuensis, Institutt for psykisk helse, NTNU Signhild Skogdal, Førsteamanuensis i logopedi ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, UiT Norges Arktiske universitet Kristine Stadskleiv, Førsteamanuensis, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo Stephen von Tetzchner, Professor emeritus, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
