Vi i Handikappede Barns Foreldreforening (HBF) arbeider for at alle barn er barn og like mye verdt. Det har i det siste vært mye debatt om behovet for spesialskoler, senest i BT, mandag 09.09. I HBF mener vi at den virkelige utfordringen handler om mennesker og holdninger, ikke nødvendigvis skoletype.
Vi er en forening med rundt 270 familier i «Gamle Hordaland». Medlemmene består av familier hvor et eller flere av barna har nedsatt funksjonsevne. Medlemsbarna våre har ikke spesielle behov, men behov som alle oss andre. Behovene er ikke spesielle, men ekstra tilrettelegging kan være nødvendig for å dekke behovene.
Våre medlemmer opplever at det å få dekket deres behov veldig sjeldent handler om det er nærskole, forsterket avdeling eller spesialskole, men om menneskene de møter. Elever på en spesialskole eller en tilrettelagt avdeling kan være like forskjellige som elever i nærskolen. Mitchells 10 faktorer for inkludering er faktorer som bygger på mye forskning om hva som skal til for å få et godt inkluderende miljø i barnehage og skole. Disse faktorene handler blant annet om tilrettelegging, jevnbyrdig samvær og tilpasset opplæring. Et viktig aspekt er plassering, som refererer til både det fysiske og det sosiale miljøet. Eksempler på organisering som anses til å være inkluderende er tilgang til jevnaldrende, tid sammen med større grupper, tid sammen med barn på samme ferdighetsnivå, og tid sammen med barn med likt ferdighetsnivå med individuell oppmerksomhet.
Barn trenger å ha noe å strekke seg etter samtidig som de har behov for å få tilrettelegging for deres behov. Våre medlemmer forteller oss om kamper de har for at barnet skal ses for hvem de er. En del ønsker å flytte over til tilrettelagt avdeling i håp om at det skal bli bedre. Men noen foreldre opplever likevel at dette ikke er tilfellet og at kampen for en god inkluderende skolehverdag fortsetter selv etter flytting.
Det finnes ansatte som omtaler barn med multifunksjonshemminger som 'sånne barn', noe som bidrar til å marginalisere og undervurdere dem. Undervurdering av barn gir dem færre muligheter til å utvikle seg. Mange møter en opplæring preget av forventninger om at de skal tilpasse seg en normalisert væremåte og kommunikasjonsmåte i stedet for å bli sett som gode nok som de er. Dette gjør verden til et fattigere sted. Et eksempel er ansatte som bevisst ignorerer barnets gester og kroppsspråk, fordi de ønsker at barnet skal bruke talemaskin. Ved å overse barnets autentiske kommunikasjon fratar de barnet en viktig måte å uttrykke seg på. Den voksne bestemmer hvordan barnet skal kommunisere i stedet for å anerkjenne barnets egen kompetanse.
Til tross for disse utfordringene, heldigvis, forteller også mange om gode opplevelser med både nærskoler, tilrettelagte avdelinger og spesialskoler. Vi opplever at kampen for en god skoledag ofte ikke handler hvilken type skole, men om ledelsen, ressurser, fysiske rom og ikke minst holdningen barnet og foreldrene møter.
Ifølge den russiske filosofen Mikhail Bakhtin er dialog grunnlaget for mellommenneskelig forståelse – noe som er spesielt viktig i samhandling med barn som har ulike behov. Gjennom samspill og dialog kan vi finne nye måter å samhandle på, også på områder som ofte er preget av asymmetriske relasjoner. Vi må anerkjenne at hvert barn har samme verdi som alle andre, at hvert barn har noe å bidra med til samfunnet, og at hvert barn er godt nok som det er. Om barnet er seende eller hørende, om barnet kan løpe eller bruker rullestol.
Det viktige for oss i HBF er at barna våre blir møtt med denne mellommenneskelige respekten – det er mye viktigere for oss enn hva skolen kalles. Alle barn er barn, og det er vårt ansvar som samfunn å møte dem med respekt, anerkjennelse og inkludering.
