Plutselig lå det en faktura i posten på barnet. Kommunen hadde endret på rutine og begynte å bestille apotekvarer og medisinsk forbruksmateriell. Er det riktig at foreldre skal betale? Vi gir deg svaret.
Mange barn har behov for ulike produkter mens de er på avlastning. Grovt sett er det to former for avlastning, det er avlastning som foregår i private hjem og det er avlastning som foregår i arealer særskilt tilrettelagt for slikt formål. Ofte omtalt som avlastnings- eller barnebolig.
Avlastning institusjon
Ordet høres kanskje upersonlig ut, men det er faktisk den riktige definisjonen på hva en avlastnings- eller barnebolig er. I lovverket er det slik at en ved institusjonsopphold ikke skal ha utgifter på det som trengs av ulike forbruksvarer. Ved opphold i institusjon, er det institusjonen som har det hele og fulle ansvaret for oppholdet. Dette har også Helsedirektoratet bidratt med å avklare gjennom en lovfortolkning, som også er mulig å laste ned fra vår side.
I denne fortolkningen er det en tydelig presisering og endring i lovverket omkring bleier, toalettartikler med videre. Før dagens helse- og omsorgstjenestelov trådte i kraft, var det mulig å stille krav om at bleier mv ble med inn i avlastningen. Dette gjelder ikke lengre, og Helsedirektoratet er entydig på at barn og unge som har behov for bleier og nødvendig toalettutstyr skal ha dette dekket av avlastningstiltaket.
Avlastningsboligens ansvar
Mange barn og unge har uttak av ulike medisiner på HELFO resept. Denne rettigheten følger barnet og det er opp til den som har rett til å ta ut varer å avgjøre hvordan slikt tas ut. Det er ikke uvanlig at foreldre gir fullmakt til avlastningsbolig til å ta ut materiell og medisiner som er foreskrevet på blå resept. Strengt tatt er dette ikke helt riktig, da Rundskriv til folketrygdloven § 5-14 – medisinsk forbruksmateriell understreker at:
Kommunene har ansvar for å dekke utgiftene for pasienter som oppholder seg i institusjoner, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd punkt 6 c og forskrift om kommunal helse- og omsorgsinstitusjon § 1.
Dette betyr, oversatt til enkelt språk, at avlastningsbolig ikke skal benytte seg av blå resept, men selv bære kostnadene for medisiner og medisinsk forbruksmateriell. Det være seg medisiner, bleier, ernæring og annet forbruksmateriell barnet har bruk for under oppholdet. Kommunen kan ikke stille krav om at slikt befordres / anskaffes av foreldrene.
Kommunene prøver å unngå utgifter
Det er åpenbart at det for den enkelte kommune vil være enkelt å lage rutiner for å slippe å ta slike kostnader. Argumentene er forskjellige, men i bunn og grunn handler det om ressurser. Barna det gjelder har tildels store behov for medikamenter og materiell. Noe er også svært kostbart og det er ikke alltid like lett å administrere for kommunene eller de som har ansvaret for avlastningsboligen. Da er det enklere å overlate ansvaret til foreldre, ikke nødvendigvis av vond vilje, men av manglede kunnskap om regelverket. I tillegg er det åpenbart økonomiske motiver som ligger til grunn. Klarer kommunen å få folketrygden til å ta utgiften, er det penger spart i kommunebudsjettet.
Hva med private avlastere eller BPA?
I prinsippet er en avlastning som foregår privat, eller om avlastningen gjennomføres som brukerstyrt personlig assistanse (BPA), er det tjenester som er utenfor institusjon. I disse tilfeller er det faktisk åpning for at medisiner og medisinsk forbruksmateriell blir dekket av HELFO. Medisinsk forbruksmateriell som ikke er dekket inn under HELFOs forskrifter, kan en argumentere for at er nødvendig helse- miljø og sikkerhetsutstyr for assistenter eller avlaster. Det betyr at arbeidsgiver har ansvar for å se til at arbeidsmiljøet er forsvarlig og til eksempel vil hansker, dusjforsklær med videre være slikt foreldre vanligvis ikke skal dekke av egen lomme. Til det er det viktig å ha en åpen og god dialog med den som er arbeidsgiver for avlaster eller assistent.
