Trening, venner, samhold. For å bli god kreves det utrolig mye trening. Barn og unge har hver og en lidenskaper og ferdigheter. Å utvikle disse krever trening. Lengde og mengde. En nasjons evne til suksess kan måles i antall OL gull nasjonen har. En måler også nasjonens evne til å la folk leve likestilte liv.

Nylig er Paralympics avsluttet i Paris. Norske TV seere har fått ta del i en dekning mange av oss ikke kunne se for oss for kun få år siden. Flere har fått øyne opp for at paraidrett er fullverdig idrett. Reelle prestasjoner som betyr noe. Å bli god kommer ikke av seg selv, det fordrer beinhard jobbing. Er det noe personer med funksjonshemming er gode på, er beinhard jobbing. Det å leve med en funksjonshemming, som våre barn gjør, er ektremsport. Med minimale rammebetingelser skal en gjøre som alle andre, og i tillegg prestere. Barn og unge som har fremtiden foran seg må tid og mulighet til å ta del likeverdig. Skal en bli god i idrett, trenger en nok tid og anerkjennelse av denne tiden. Alt for mange barn og unge er avhengig av kommunenes velvilje for å få nok personlig assistanse til å dyrke lidenskapen. Utfordringen kommunale saksbehandlere sitter ovenfor, er ikke å dyrke lidenskapen, men å holde den nede. Personlig bistand blir gjerne organisert som støttekontakt. To til tre timer i uka, og da er det inklusive tiden en bruker på å komme seg til og fra aktiviteten. Alt for ofte er også den det gjelder med vedtak uten at det er tilsatt støttekontakt. Vi trenger kommuner som tør fatte vedtak om likestilling, som tør se hen anbefalinger fra helsemyndighetenes om at barn og unge bør være aktive minst en time per dag. Som trenger fleksibilitet til å kunne ta den lange økta når det passer seg slik. Å ta del i breddeidrett er å ta del i samfunnet. Våre barn og unge må ha kommuner som velger å se muligheter og ikke begrense livene. Skal vi være sikre på at vi også i morgen er en god idrettsnasjon, må vi tørre å bruke ressurser. Dette er et felles ansvar og så absolutt et kommunalt ansvar. HBF er opptatt av at ingen barn og unge skal møte begrensinger. Livet blir begrenset når en måles ut fra kommunalt byråkrati. Betydningen av nok tilrettelegging og gode tilbud betyr alt, forteller Mia S Larsen i videoen under.
Det er ikke du som er funksjonshemmet - det er samfunnet som gjør deg funksjonshemmet, fordi du har selv en funksjonsvariasjon
Vi oppforder alle beslutningstakere å se mulighetene og tørre å gi nok timer til at barn og unge får lov til å være den de vil. Da vil vi få et samfunn i morgen hvor alle er inkludert og får utnyttet sitt potensial. Noen vil sikkert ende opp på pallen i OL, mens andre vil være din kollega.