Kvinner med funksjonshemmede barn går ned i stillingsprosent for å frigjøre tid til å følge opp barnet. Det burde ikke være nødvendig. Det er på høy tid å se til at meromsorgsfamiliene og kvinnene får tilstrekkelig støtte til at de kan være likestilt som andre.
Seks av ti mødre til barn med funksjonshemming opplever at meromsorgen går ut over arbeidsevnen. Mødrene dropper heltidsarbeid, men det er ikke for å hvile.
Kjønnsrollemønster som på 60 tallet
- Du kan jo bare gå hjemme, som andre mødre i tilsvarende situasjon gjør, uttalte en saksbehandler til Annette Jensen, leder i Handikappede barns foreldreforening, da hun tok opp meromsorgen hjemme. Slike holdninger provoserer og engasjer Annette til å ta jobbe for familiene og som mamma selv, for kvinners likestilling. Når systemet prøver å lære deg opp til at du ikke skal delta i yrkeslivet, er det på overtid å endre systemet. I dagens samfunn er det vanlig at både mamma og pappa står i full jobb. Barnehagerevolusjonen gjorde at kvinner ble mer likestilt, men når det gjelder familier med funksjonshemmede barn har vi et stykke igjen, dessverre.
Meromsorgen koster
Våre medlemmer jobber dobbelt, i tillegg til å være foreldre, har de et betydelig meromsosrgsansvar for barna med særskilte behov.
Dette er ikke mødre som jobber redusert for å få mer tid til å gå på yoga eller å ha en shoppingdag med venninner.
I prosjektet livshendelser, alvorlig sykt barn, kom det frem at foreldre ofte har koordinerings og oppfølingsansvar som tilsvarer en 60 prosent stilling i tillegg til å være foreldre. Dette er tid som andre familier kan bruke til andre ting. Veldig ofte er det kvinnene som tar største delen av omsorgsarbeidet, som igjen går ut over muligheten til å jobbe.
Ikke mulig å bruke seg på retta og vranga samtidig
Temaet er ikke nytt, for noen år siden publiserte NTNU Samfunnsforskning en rapport om temaet. Det er ikke mulig å bruke seg selv på retta og vranga samtidig, hvor manglende tjenester og for lite tid til å være var gjennomgående. Siden den gang har det skjedd noen forbedringer, pleiepengeordningen er blitt utvidet - slik at flere faller innenfor ordningen og får inntektssikring. Likevel, det å komme seg ut av omsorgsbobla og inn i et arbeidsliv er viktig. Det å få lov til å få en arena utenfor hjemmet hvor en opplever mestring og utvikling. Å skape karriere og å føle tilhørighet. Mange mødre opplever at de på grunn av meromsorgen må parkere seg selv og karriereutvikling er ikke eksisterende. Berit Ovesen skrev tydelig om dette i et innlegg om kvinnehelse - sett fra en mors perspektiv. Hun er ikke alene. HBF har flust med medlemmer i samme situasjon. Folk med og uten utdanning hvor livet gjorde en kuvending, enten brått og brutalt eller ved at en over tid erkjenner at barnet på ingen måte har en vanlig utvikling.
Styrke laget om mødrene
Gode ordninger er bra, men det trengs mer enn bare pleiepenger. Det trengs verktøy hvor kvinner ikke lengre møtes med #dukanjobare gå hjemme, eller #dukanjobare jobbe redusert. Upublisert statistikk fra NAV om uttak av pleiepenger viser at det er mødrene som går hjemme. Av de som går på 100 prosent pleiepenger er tre av fire kvinner. I de tilfellene menn går 100 prosent er det ofte slik at kvinnen også har samme. Med andre ord, her er kjønnsubalansen fremdeles preget av stereotype kjønnsmønster. Det er kvinnen som skal gå hjemme. Slike holdinger var gjerne rådende da 8. mars ble etablert for kvinner flest. Nå liker vi å si at vi lever i et moderne og likestilt samfunn. I 2023, hvor det er vanlig at begge foreldrene jobber fullt. Men altså: I dag er de gammeldagse og undertrykkende holdningene ennå gjeldene for kvinner i meromsorgsfamilier. Det er på høy tid å sikre full likestilling også for meromsorgskvinnene. Det trengs gode ordninger som sikrer at kvinner som ønsker og kan, får muligheter. God 8. mars, det er ikke sikkert vi rekker å gå i tog i år heller for #dukanjobare gå hjemme.
