Sånn begynner nesten alle telefonsamtaler som kommer fra hjelpeapparatet rundt vårt funksjonsnedsatte barn. Uansett hvilken del av apparatet som ringer. Han er blitt 15 år, vi har vært nesten like lenge i systemet og jeg tror ikke det er kommet en eneste telefon eller henvendelse til far. Joda, kanskje en sms fra skolen om en aktivitet eller annen felles informasjon, men ellers er det meg som mamma alle kontakter- alltid og uten unntak.
Jeg er klar over at oppdragelse og kultur sikkert er en av hovedårsakene til at det er meg de ringer og ikke far. Men jeg mener det er noe vi må snakke om og sette på agendaen.
Kvinnedagen er en veldig viktig dag, i ung alder kunne jeg nok ta den litt forgitt, trekke på skuldrene og tenke at vi har da likestilling her i Norge. I alle fall med noen enkle korrigeringer som «lik lønn for likt arbeid» og «fordeling av husarbeid». Så liker jeg at det er forskjell på menn og kvinner, og innrømmer gjerne at jeg føler meg spesiell når mannen åpner døren for meg, kommer med blomster eller løfter den tunge esken opp på loftet for meg.
Men etter hvert som årene har gått, og spesielt etter at jeg ble mamma, har jeg skjønt at det handler om så mye mer enn bare dette. At dersom det skal bli en endring så må vi alle ta et ansvar. Og at det, i alle fall når det gjelder foreldres omsorgsoppgaver handler mye om hvem vi slipper til og hvem vi holder utenfor.
Så på en dag som denne - vil jeg bare skrike alt jeg klarer: SE FAR! Og ta hans rolle som omsorgsperson på alvor. Det er helt avgjørende for at foreldrene skal bli likestilte.
For er det slik at man ikke tror han er i stand til å svare eller ta avgjørelser som gjelder barnet? Er man redd for hans myndighet? Eller er det rett og slett slik at mor blir assosiert med pleie- og omsorgsoppgavene som følger med det å ha et funksjonsnedsatt barn?
Jeg vil være mer enn bare mamma, jeg vil også stå i jobb og pleie egne interesser. Jeg vil ikke ha alle oppgavene som blir pålagt meg, alle forventningene til at det er jeg som mamma som skal ta hovedansvaret, være sterk og ordne opp. Mammakalenderen er proppet full av avtaler med tannlege, HABU, ABUP, ansvarsgruppemøter, legebesøk.. På pulten ligger søknader, klager på avslag, referater, papirer til signering iop, sakkyndigvurdering, hjelpemidler… Og blir det ikke gjort, eller er det noe som mangler - så er det meg som mamma som blir kontaktet. I tillegg kommer all meromsorgen man får med et barn som krever mer enn det normale. Alt dette som er forventet at jeg som mamma skal ha orden på.
Ta på deg din egen maske før du hjelper andre
- Du vet den frasen de sier før hver flytur, jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt dette når noen ser jeg er sliten og på randen av et sammenbrudd. Med årene er jeg har blitt flinkere til å prioritere meg selv, men det koster for en som lever i en hverdag hvor vi er helt avhengige av hjelp for å få kabalen til å gå opp. For at omsorgen og foreldrerollen skal være forsvarlig og barnet skal ivaretas på en god måte.
Og for meg er det helt nødvendig å stå i jobb, det er her jeg henter energien min for å overleve resten av hverdagen. Men jeg har i likhet med veldig mange andre mødrer måtte legge om arbeidslivet mitt. Handikappede barns foreldreforening gjorde i 2022 en undersøkelse blant våre medlemmer som viser at over 60 % av alle mødrene står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Det er et drøyt tall, og en direkte konsekvens av at meromsorgsoppgavene er blitt for krevende å stå i over tid. Selv går jeg 11 timer i minus hver eneste uke innenfor det som kan regnes som vanlig kontortid. 11 timer jeg må ta igjen i helger eller på kveldstid.
Det koster både mot, energi og krefter.
Så hvorfor er det ingen som ringer far? Det er jo ikke fordi at en pappa ikke kan ta oppgavene som kommer. Det tror jeg vi alle vet. Jeg har gjennom mitt nettverk i HBF truffet svært mange både kompetente og oppegående pappaer, men altfor mange slipper ikke til. Og kjønnsrollene virker skjevfordelt i alle ledd.
Nå har vi vært noen år i dette gamet, og jeg merket meg ganske tidlig at det var lurt å ha med far på ansvarsgruppemøter og andre arenaer hvor barnet skulle diskuteres. Det er en helt annen dynamikk i gruppen når far er til stede, og i alle fall når han tar ordet. Jeg som mor blir hønemor når jeg snakker om praktiske ting, blir den overreagerende mammaen når jeg er følsom og gråter og krever jeg noe blir jeg mammaen fra helvete. Overgangen mellom de ulike betegnelsene er urovekkende liten. En far derimot kan virke ganske skummel, og når han først banker i bordet og krever – blir alle i rommet som regel stille. Hvilke betegnelser man bruker på far, det vet jeg ikke. Men at han blir behandlet annerledes – det er helt klart min erfaring.
For utenom ansvarsgruppemøtene er det jeg som mamma som har tatt mesteparten av oppfølgingen. Og jeg klandrer han ikke, for hvis jeg setter meg i hans posisjon – ville jeg da ikke reagert på akkurat samme måten dersom jeg var den som ble holdt utenfor? Hadde jeg hatt like stort engasjement dersom far alltid var den som ble spurt og ble kontaktet?
For å snu dette må vi alle ta tak i og tenke over forventningene og de forutinntatte holdningene våre til hva er en mamma og hva er en pappa. Barna våre trenger begge to – så langt det er mulig.
Så neste gang du som lærer, saksbehandler eller fagperson skal kontakte foreldrene om noe som gjelder barnet – kontakt far. Det er et viktig steg på vei mot likestilling i rollene som foreldre – både for mor, for far og ikke minst for barnet selv.
