CP foreningen, HBF, FFO og FO hadde felles arrangement om barnekoordinator, hvor samtlige organisasjoner var tydelig på at det er et stykke frem til en er der en vil. Les prosjektansvarlig Trine Wigtils innlegg.
En rød tråd går gjennom likeverdsreformen, behandlingen av riksrevisjonens rapport og politisk behandling og vedtak i 2021: det skal bli lettere å leve liv med barn som trenger hjelp utover det vanlige. Vi i HBF har i 35 år jobbet for at veien til å få hjelp ikke skal føles som en kamp. Men igjen og igjen hører og erfarer vi at det er akkurat det.
Møtet med byråkratiet
Det blir en kamp på livet løs når du ber om hjelp fordi du ikke lenger klarer hverdagen med ungene dine alene, og møter et byråkrati i kommunenes behovsvurdering som setter opp gjerder og sender granater i form av ord inn i familien din.
I kommunalt avslagsbrev het det:
Det vises også til at foresatte har omsorgsplikt for mindreårige barn. Også barn med nedsatt funksjonsevne har krav på omsorg fra sine foreldre.
Sår etter sånt gror aldri. Vedtakene er for små, det blir ikke den hjelpa dere ønsket og samarbeidet er krevende og tar all tiden. Da blir du såret, du er under angrep. Rustningen pusses før hvert møte. Kampen står mot saksbehandlere og byråkrati hvor ingen har ansvar for helheten og eller for å sikre et tjenesteomfang som gjør at barn, foreldre og søsken føler at det kan puste litt i et helt vanlig liv.
Hvorfor er dette viktig som foreldreperspektiv i barnekoordinator ordningen?
Fordi det er her denne kontaktpersonen, veiviseren og støtte personen kan utgjøre en forskjell. Vi er enige i at staten må ta et større ansvar for innholdet i ordningen. Vår erfaring er at de fleste kommunene og i alle fall barnekoordinatorene der, ønsker mer veiledning og hjelp på veien. Det kommunale selvstyret er sterkt som ideal - men realiteten på bakken er at det i landets 356 kommuner er brukt mye ressurser og tid allerede på å spekulere og forberede og tenke, uten at så mange familier har fått så mye mer hjelp. Vi mistenker at det brukes mye krefter på å innfri lovens krav uten å endre noe som helst. Det er ikke bra nok.
Kommunen må spørre seg selv: Hvordan kan vi gjøre noe med hele dette systemet, slik at ingen går i skyttergravene? For det er kommunens ansvar og det ansvaret ble forsterket gjennom endringene i velferdslovgivningen og innføringen av barnekoordinator.
Hvordan ser vår drømme barnekoordinatorordning ut?
Vi i HBF har brukt en del tid det siste året sammen med PwC som har jobbet pro bono med et prosjekt hvor vi sammen beskriver situasjonen og kommer med noen praktiske råd og tips til kommunene. Eller “En kartlegging av indikasjoner på beste praksis i barnekoordinator ordningen" som det heter på konsulentsk..
Rapporten kan lastes ned på vår nettside www.hbf.no/barnekoordinator. Vi håper den er til hjelp til alle de som ønsker å gjøre dette bra!
For oss i HBF er det viktig at tjenesten blir:
Lavterskel - alle som tar kontakt får god hjelp og veiledning.
Tillits og samvalgs orientert - alle valg tas i fellesskap og med hele familien i fokus.
Kunnskapsrik, med gode kontakter og oversikt over omgivelsene sine.
Fleksibel og individuell tilpasset, for hvis det er en ting vi vet er at ingen familier er like - og ingen trenger akkurat det samme
Tydelig delegert myndighet fra kommunedirektøren, slik at barnekoordinator faktisk er en leder i ansvarsgruppa og har ansvar for helheten. Vi trenger noen som kan bestemme! Ikke nok en deltager i ansvarsgruppa som ikke kan skjære gjennom eller ta beslutninger.
Vi vet at mange som jobber med dette ikke alltid kjenner seg igjen i at det er så vanskelig. Og vi vet at det er nesten ingen som jobber i disse tjenestene for å være vanskelige.
Men alle som jobber i dette feltet må ta på alvor at det er ekstremt krevende og konfliktfylt å be om hjelp fra kommunen. Her støtter vi oss i tillegg til egne erfaringer på MYE forskningen som sier det samme.
Endring må til!
En anekdotisk indikasjon på dette var ett av svarene vi fant i PwC sin undersøkelse:
83% av barnefamilien opplever at individuell plan ikke fungerer godt og
84% av barnekoordinatorene opplever at de utøvende tjenestene ikke involverte seg i planene.
Da er det ikke sikkert medisinen er å gjøre mer av det, men heller finne ut hva som er galt med dagens måte å jobbe på og gjøre det annerledes. Og i dette utviklingsarbeidet må kommunene spørre brukerne sine. Lovendringene om samhandling og barnekoordinator er i en marsjordre fra storsamfunnet om at familiene skal få bedre hjelp, med lavere konfliktnivå.
Det ser vi fram til!
